Buhund i agility

I dette innlegget ville jeg fortelle litt av hvordan det er å bruke buhund i agility, hvilke fordeler og ulemper rasen har i sporten, og hvordan man kan komme i gang med å trene. Agility-sporten er nemlig delt i to separate sporter: «hopp» er uten felthindre (møne, bom og vippe) og «agility» er med felthindre. Begge sportene har med hinder, tunnel og slalom i alle løp, og kan også inkludere mur, hjul og lengdehopp. Man kan starte å konkurrere i uoffisielle konkurranser, disse kalles blåbær. I blåbær får man kun hindre og tunneler, slik at man kan starte med å konkurrere på lavt nivå uten å ha lært inn slalom ennå. Offisielle klasser starter på klasse 1 som er laveste nivå, og klasse 3 er øverste nivå. Sporten handler om å finne den fine balansen mellom fart og presisjon. Man må klare å løpe feilfritt, og innenfor en standardtid for å unngå tidsfeil. Dette kan være en vanskelig balansegang! I agility kan man også opparbeide seg titler på rasehunder (inkludert buhund) – både mellomtitler som AGI, AGII, AGIII, AGHI, AGHII og AGHIII og championatene N AG CH og N AGH CH for de av oss som syns slikt er moro. For mange av oss er det å oppnå slike titler veldig konkrete delmål, slik at vi alltid har noe nytt og vanskeligere å strekke oss etter, og titlene er veldig synlige bevis på hva man har klart å oppnå 🔥🐕

Jeg har nå konkurrert med N SE UCH N RL CH RLI RLII RLIII RLE LPI AGI AGII AGHI AGHII FCI-BH-VT Bernegården’s Lara «Keila» i agility siden februar 2023 (vi startet med rallylydighet i 2020) og for en utvikling vi har hatt. Vi konkurrerer nå i skrivende stund i Agility 2 og Hopp 2, og planlegger å ta opprykk til Hopp 3 i løpet av den neste måneden som eneste buhund i landet meg bekjent. Vi har siden starten gått mange kurs for instruktører, og lært utrolig mye om hvordan sporten fungerer, hvordan hunden min fungerer og hvordan jeg kan handle hunden best mulig. En ting jeg har lagt veldig merke til er hvor forskjellig jeg må forholde meg til en bane kontra mine treningskamerater som har andre raser. I hundeklubben vår har vi stor bredde i raser som trener agility: mine tre buhunder, irsk terrier, aussie, japansk spisshund, staff, corgie og border collie for å nevne noen. Jeg trener mye lydighet og miljøtrening med mine buhunder, så jeg merker jeg drar mye fordel av å ha godt grunntrente miljøsterke hunder på trening. Dette mener jeg ikke bare gjelder buhund; alle som ønsker å trene agility bør trene mye grunnleggende lydighet og miljøtrening for å ha hunder som er godt rustet til å få suksess på banen. Det er sjeldent veldig godt innegjerdet på en agilitybane, og siden hunden skal være løs og jobbe selvstendig er det viktig at man har god kontroll på hunden verbalt. Sammenlignet med de andre hundene i vår hundeklubb er det tydelig at buhunden har en liten ulempe i å være en kvadratisk hund. De rasene som er lengre har åpenbart høyere snittfart i banen enn våre kompakte hunder som er bygget mer for stamina enn toppfart. Det vi derimot drar en del fordel av er at når hundene ikke løper raskere enn lynet, så har vi også lettere for å ha høyere presisjon i banen. Det er ikke bare om å gjøre å ha den raskeste hunden; det hjelper ikke med fart hvis man ikke har presisjon i bunn, og her mener jeg buhunden fort henter seg inn.

En annen ting som er viktig å nevne er høydeklassene. Agility er delt inn i fem størrelsesklasser, som avgjør hopphøyde og lengde på lengdehopp. Disse klassene deles inn etter hundens mankehøyde:

• Extra Small (XS) <28cm
• Small (S) 28cm til <35cm
• Medium (M) 35cm til <43cm
• Large (L) 43cm til <50cm
• Extra Large (XL) Fra 50cm og opp

Her kommer det jeg anser som buhundens første ulempe. Som vi vet så skal jo buhundene være 43-47cm for hanner, og 41-45cm for tisper. Det vil si at noen tisper kan komme innenfor målene til Medium, mens resten kommer akkurat innenfor minstemålet for Large. Selv var jeg så heldig (jeg anser det som heldig) at Keila kom akkurat inn under Medium (med maks 0,5cm å gå på), og dette har gjort at hun kan konkurrere på lavere hinderhøyder, og kortere lengdehopp. For en kvadratisk hund ser jeg at det hadde blitt vanskelig for henne å måtte konkurrere på en større høyde, både på grunn av mengden kraft det krever å hoppe et høyere hinder, men også for å klare å bevare farten som trengs for å kunne gå feilfritt. Jeg sier ikke det er umulig for en buhund å gå i Large, og jeg vet at min yngste tispe som foreløpig ikke er gammel nok til å konkurrere, men allerede 44cm i mankehøyde må belage seg på å hoppe høyere hindre når det er hennes tur. Men det kommer til å bli en utfordring, og jeg kommer alltid til å tenke meg litt om med en buhund om jeg synes den er bygget godt nok (gode vinkler foran og bak!!) til å klare å takle den belastningen på kroppen som det er å trene agility. Hopphøydene mellom klassene er:

• XS: 10-20cm
• S: 20-30cm
• M: 30-40cm
• L: 40-50cm
• XL: 50-60cm

En annen ting jeg anser som en stor fordel for buhunder i agility er djervheten de har. Altså hvor modige og uredde de er. Det har ikke vært noe problem å lære noen av dem å løpe gjennom tunnel, hoppe hinder, gå på møne eller bom. Agility er en sport med høyt skadepotensiale, og det hender at hundene river et hinder, bommer på et steg og går på tryne, noen krasjer rett i en hindervinge, eller noen faller av vippa. Det er derfor det er så viktig – og krav i de fleste klubber – at man går på et hinderinnlæringskurs før man starter å trene agility. Et slikt kurs kan egentlig bare kalles et sikkerhetskurs, for det handler i all hovedsak om hvordan man kan forebygge akutte skader, og belastningsskader på hundene i slik trening. Men, det jeg opplever på buhundens mentalitet er at den ikke lar seg skremme av å gjøre litt feil, gå på tryne, rive en bom eller velte en vinge. De rister det fort av seg, og vil prøve på nytt. Denne mentaliteten gjør dem veldig moro å trene med – men det gjør også at man må være litt ekstra forsiktig i blant! Det jeg også opplever er at de hundene som ikke løper like raskt, eller som er såpass robust bygget (inkludert buhunden) skader seg sjeldnere 🥰 Ellers er det ingen tvil om at buhundens gemytt egner seg veldig godt til en slik aktiv sport. Den energien buhunden kommer med, arbeidsviljen og læreevnen er helt utrolig moro å jobbe med! Det krever en del jobbing, og de har ofte egne ideer som ikke alltid samstemmer med det jeg prøver å lære dem, men vi finner som regel ut av det til slutt. Den følelsen når samarbeidet plutselig sitter, og vi klarer å oppnå de tingene vi har jobbet mot, den følelsen er helt magisk ❤️

Så, hvordan kommer du i gang med agility? Først og fremst bør du ta kontakt med din lokale hundeklubb for å høre når de skal arrangere neste hinderinnnlæringskurs. Dette er som nevnt obligatorisk hos de fleste hundeklubber for å kunne trene agility. Når du har vært på et slikt nybegynnerkurs bør du høre med klubben når de arrangerer treninger. Dersom du ønsker å utvikle deg innen sporten bør du satse på å gå på flere kurs, og gjerne treninger med instruktør. Det er på slike kurs man virkelig får utviklet seg over tid, og man lærer utrolig mye av å trene for instruktører jevnlig. Jeg går kurs over 8-10 uker hvert halvår, og kommer garantert ikke til å slutte med det med det første. Agility er dessverre en sport der man ikke kan følge en spesifikk mal – man lærer mesteparten underveis. Og en ting er at man må lære hunden et sett med øvelser, men det handler vel så mye om å lære seg å handle hunden; klare å løpe, peke, kommandere og være på rett plass til rett tid. Hvis du vil starte å lære hunden noen øvelser som kommer godt til nytte kan du lære hunden disse kommandoene:

• Hopp = Hopp hinderet rett frem
• Bak = Løpe rundt hinderet og hoppe det mot deg
• Høyre = Hoppe hinderet rett frem og svinge til høyre
• Venstre = Hoppe hinderet rett frem og svinge til venstre

Du kan selvsagt kalle kommandoene akkurat hva du vil, men nå har du noen forslag du kan starte med! Enkelt agilityutstyr kan du få kjøpt på mange dyrebutikker, eller du kan lage et hinder selv av resteplank? Med et enkelt hinder, og disse kommandoene kan du få til utrolig mye innlæring til agilitysporten 😍