En artikkel av Astrid Indrebø, veterinær, eksteriørdommer, medlem av styret og koordinator for avlsrådet i NBK. (Artikkelen er publisert i Buhundens julenummer 2022)

Som de fleste andre visste jeg ingenting om hundeutstilling da jeg kjøpte min første hund. Det er svært lenge siden – i 1983. Jeg ønsket meg en god venn og turkamerat, jeg hadde ingen tanker om å drive oppdrett eller vinne fine titler på utstilling. Men ved hjelp av de dyktige og hyggelige oppdretterne av min første hund forsto jeg viktigheten av utstilling og avlsarbeid. I 1986 hadde jeg mitt første valpekull, og siden har jeg vært en aktiv oppdretter, utstiller og også etter hvert eksteriørdommer. Rasen den gang var newfoundlandshund.

Min første buhund fikk jeg i 2020, en herlig hund, full av fart, oppfinnsom og lærevillig, vennlig mot alt og alle (med unntak av mus og deres nære slektninger) – og med stor evne til å slappe av i sofaen når det er tid for det. Denne rasen er en norsk nasjonalskatt. Som eiere og oppdrettere har vi en unik nasjonalarv å videreføre og videreutvikle til en rase som skal beholde sine opprinnelige egenskaper, men samtidig være en rase som er tilpasset dagens samfunn.

Enkelte buhunders temperament har vist seg å være en utfordring for eierne. En buhund har mye energi, den stiller krav til sine eiere om aktivitet og samvær – og i likhet med andre raser krever den en vennlig, men bestemt oppdragelse.

Buhundens lærevillighet gjør at den er ganske enkel å oppdra hvis man jobber litt med det, men samtidig er det enkelt for en buhund å lære unoter. Det kan være en mental utfordring for en hund å delta på en hundeutstilling. Her møter den andre hunder og mennesker, det kan være trangt og iblant litt bråkete. Inne i ringen skal dommeren kunne kjenne på hunden, se på bittet og kjenne på testiklene hvis det er en hannhund – uten at hunden trekker seg, blir redd eller viser tegn på aggressivitet. Det er helt avgjørende for en buhund at den har et rasetypisk gemytt, slik som beskrevet i rasestandarden: «Djervt, energisk og vennlig gemytt.» Utstilling er et viktig bidrag i arbeidet med å selektere avlshunder med rasetypisk gemytt. Det er en av årsakene til at klubben har et krav om at en avlshund skal være utstilt med minst «very good», i tillegg til at hunden selvsagt skal se ut slik som en buhund skal. Samtidig er det viktig at hunder fra ulike linjer og familier blir brukt i avl, for å unngå innsnevring av avlsbasen. Klubben har derfor utarbeidet regler for begrenset bruk i avl av hunder som ikke har vært utstilt. Dette kan du lese om annet sted i bladet.

Det arrangeres svært mange hundeutstillinger rundt om i hele landet hvor buhunder kan delta; klubben sier ikke nei til noen arrangør som ønsker å ha med buhund – med unntak av den helgen vi arrangerer Buhundens Nasjonaldag. Snakk med oppdretteren av hunden din, snakk med buhundfolk i nærområdet eller folk med andre raser som har litt erfaring med utstilling – og dra på utstilling sammen; det er jo alltid morsommere når man er flere.

Nedenfor har jeg sakset litt fra min egen bok: Oppdretterskolen Bind 1: Genetikk og avl (utgitt av NKK i 2020). Her har jeg skrevet litt om da jeg skulle kjøpe min første hund og om hvordan jeg selv så på dette med utstilling. Jeg har også skrevet litt om verdien av utstilling i avlsarbeidet.

Utdrag av artikkelen: Hundeoppdretteren. Forberedelse – drømmer og forventninger
Jeg fikk kjøpe valp hos noen lidenskapelige raseentusiaster som kjente rasen gjennom årelangt arbeid. Ikke fordi de hadde hatt så veldig mange kull, men fordi de hadde levd med denne hunderasen i nesten uminnelige tider og hadde kjent de fleste hunder av rasen over store deler av landet gjennom årtider.

Men det var ikke bare å ta en telefon og si at jeg vil ha en valp. At jeg var dyrlege, vet jeg ikke helt om ble sett på som negativt eller positivt. Det som var viktig, var om jeg virkelig hadde tid og lyst til å ta meg av hunden på best mulig måte. De var mer interessert i å vite hva jeg hadde å tilby hunden enn å fortelle hva hunden hadde å tilby meg.

Valpens foreldre var championer – hele stamtavlen var faktisk spekket med championer fra inn- og utland. Men krevde de av meg at jeg skulle gå på utstilling?

«MÅ jeg gå på utstilling??»

Jeg husker spørsmålet jeg stilte – det har de minnet meg på atskillige ganger siden. I likhet med mange andre som kanskje har hatt en hund en gang, så jeg på utstilling som noe dustete jåleri – et ”misse-show” som kun var for mennesker som ikke hadde noe mer fornuftig å bruke tiden sin til. Kanskje kjente jeg en hund som jeg likte svært godt og som hadde fått dårlig premiering på utstilling en gang. Kanskje trodde jeg at det var bare de som gikk med høyhælte sko, dress eller korte skjørt i utstillingsringen som vant.

Det jeg ville ha, var en turkamerat som ville bli med meg uansett vær og føreforhold, som både tålte og likte å være ute iblant, som alltid var glad for å se meg, som trivdes med familien, med barn og voksne, som skapte samhold og glede. Jeg var villig til å bruke mye tid på hunden, til å holde pelsen i orden, til å gå på dressurkurs og til å trene – men å gå på utstilling?? Nei, det fikk da være en grense!

Men hva svarte mine kloke oppdrettere på mitt nølende spørsmål om jeg MÅTTE gå på utstilling? ”Nei, selvfølgelig trenger du ikke å gå på utstilling”, svarte de. ”Men kanskje kan vi få låne henne med oss et par ganger, så kan vi vise henne frem?” Jeg kjente det falt en tung byrde fra mine skuldre og var selvsagt henrykt over forslaget.

Og snart kom den store dagen da den svarte, lodne og logrende lille skapningen kunne få bli med meg hjem. Hun fikk navnet Emorella fordi hun så ut som en svart morell og skulle ha navn på E. I de 12 årene hun levde gikk hun under navnet Morellen. (Hvis du vil vite hvordan det gikk videre, kan du lese mer i boka.)

Hvorfor var jeg egentlig så negativ til utstilling? Fordi jeg ikke hadde noen begreper om hva det dreide seg om! Jeg hadde en hund for Blindeforbundets Førerhundskole en gang. Det var en golden retriever, en avlshund som bodde hos meg et år fordi fôrverten var på oppdrag i Afrika. Det var verdens beste hund, klok og avbalansert, iblant ganske rampete og skøyeraktig, oppfinnsom og lærevillig – verdens beste kamerat. Den hadde vært på utstilling én gang. Jeg hadde lest kritikken. Jeg husker ikke nøyaktig hva som stod der, men det var noe med at den var for kraftig i fronten og noe annet som heller ikke var bra. Den fikk 2.premie (tilsvarer omtrent dagens «very good»). Og hva så?? Det var jo verdens beste hund!

Det mener jeg fremdeles at den var. Og en 2. premie er jo slett ikke verdens undergang; den beskriver jo en god hund selv om den ikke er noen stjerne. Og kanskje var hun litt kraftig i fronten. Men uansett, en premiering på en utstilling skal aldri påvirke verken mitt eller ditt forhold til en hund! Og det var nettopp det oppdretterne av min første egne hund lærte meg og som jeg siden har brakt videre til mine valpekjøpere. De hadde lagt ned et årelangt arbeid for å få frem de beste hundene, både i utstillingsringen og på hjemmeplan. Men de lovte meg ingen champion – faktisk lovte de meg ingen ting, men de KREVDE at jeg skulle gi hunden et godt hjem, de KREVDE at jeg skulle legge forholdene til rette for at den skulle bli sunn og frisk og få muligheten til å leve et godt liv. Og det er nettopp slik det skal være, og en valpekjøper bør sette pris på at en oppdretter stiller slike krav.

Meningen er ikke at en oppdretter stadig skal ringe til valpekjøperen og høre hvordan det går og kontrollere at de gjør slik de har fått beskjed om. Selv ringer jeg nesten aldri til valpekjøperne, men jeg stiller alltid opp etter beste evne når de tar kontakt. Oppdretteren skal ikke henge som en mørk sky over valpekjøperen og overvåke alt de gjør og kritisere alt som er galt. De skal være til hjelp og støtte for å sikre best mulig oppvekstsvilkår for hunden og et best mulig ”hundeliv” for eieren.
(Oppdretterskolen Bind 1: s 12-17)

Utdrag av artikkelen «Er det nødvendig for en avlshund å gå på utstilling»?
Om mitt første møte med utstillinger, kan du lese på et annet sted i boka. Og jeg lover deg, jeg var ganske så skeptisk til dette jeg trodde var et «misse-show» hvor det bare var de med høyhælte sko og korte skjørt som vant. Livet har lært meg hvor feil jeg tok den gangen; det er så lett å kritisere og være skeptisk til ting man ikke vet noe om!

Utstillingsvirksomheten er viktig for en oppdretter. På en utstilling vil dommeren gi en skriftlig beskrivelse av hunden, både når den står og når den beveger seg i trav, både av helhet og av detaljer. Hunden vurderes på bakgrunn av rasestandarden, hvor funksjonell helse og mentalitet også har avgjørende betydning. På bakgrunn av kvalitetsbedømmelsen, vil hunden bli tildelt en premiegrad (kvalitetsgrad). Hunder som blir tildelt «excellent», vil så konkurrere innbyrdes i de ulike klassene, og dersom de i disse konkurransene får tildelt «championatkvalitet» (CK), går de videre til henholdsvis beste hannhund eller beste tispeklasse – for så å konkurrere om «best i rasen» (BIR).

Men like viktig som å vise sine egne hunder på en utstilling, er muligheten til å få se en rekke andre hunder av rasen, treffe andre oppdrettere og hundeeiere og diskutere og utveksle erfaringer.

Det er ikke hundens avlsverdi dommeren vurderer på en utstilling; det er hundens bygning, dens konstruksjon og funksjon som individ opp imot rasens standard som vurderes. Utstilling er et viktig hjelpemiddel i avlen, både for å få en vurdering av den aktuelle hundens konstruksjon, men hovedpoenget med utstilling er å få en vurdering av avkommene fra forrige generasjon. Det er avkommene som viser den avlsmessige verdien av en avlshund. Nettopp derfor oppfordrer mange oppdrettere flest mulig av sine valpekjøpere til å vise hunden sin på en utstilling eller to, gjerne for en spesialdommer, på samme måte som man ønsker at flest mulig avkom gjennomgår de rasespesifikke helsetestene som raseklubben anbefaler. Men utstillinger er på ingen måte tilstrekkelig til å kunne vurdere en hunds avlsverdi eller avlsverdien til hundens foreldre, men er et viktig bidrag i helhetsvurderingen. En god utstillingshund trenger absolutt ikke å være en god avlshund.

En god utstillingshund skal være en sunn og funksjonell hund utifra det som beskrives i rasestandarden. Og rasestandardene skal beskrive sunne og funksjonelle hunder, utifra sin egen bruk og historie. Men det skal ikke stilles under en stol at det ikke alltid har vært slik. Ekstreme eksteriørtrekk som kan gå på bekostning av hundens helse og velferd var i tidligere tider en del av rasestandarden for enkelte raser. Det er i de senere 10-årene nedlagt et stort arbeid fra FCI Standard Commission i samarbeid med rasens hjemland for å fjerne og modere slike beskrivelser fra standardene. Dagens rasestandarder skal beskrive sunne hunder og ha alle forutsetninger for å fremme god hundevelferd. Men – dette krever at de rasetypiske særtrekkene ikke overdrives, hverken av dommere eller oppdrettere!
(Oppdretterskolen Bind 1: s144. Utdrag av kapittelet om helsearbeid)

Bokserien Oppdretterskolen er skrevet av Astrid Indrebø og utgitt av NKK. Serien består av to bøker og danner grunnlaget for NKKs landsdekkende kursserie med samme navn.

• Bind 1: Genetikk og avl. En enkel innføring i genetikkens mysterier og hvordan kunnskap og samarbeid kan hjelpe oss å avle friske, sunne hunder
• Bind 2: Reproduksjon, fødsel – og starten på livet Bøkene kan bestilles i NKKs nettbutikk (nkk.no).